torsdag 29. desember 2011

Jeg er klar i hodet mitt–men kroppen følger ikke med…

image Jeg er klar for å begynne med det meste. Hodet vil – men kroppen følger ikke med. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg har lyst til å gjøre en mengde ting og jeg er klar, men jeg greier ikke!

Sykdom legges til helgen og dødsfall legges til ferien. Den ferien hvor jeg skulle hente meg litt inn – men sånn blir det ikke.

Det er en påminnelse til meg selv om at livet ikke kan planlegges og kontrolleres. Noen ganger er man på en flow man ikke styrer selv.
Oppgaven i Arbeidsrett, som jeg så kjekt skulle skrive i romjula er naturlig nok uskrevet. Likeledes som pensum er urørt.

Jeg hadde tenkt å begynne i kjelleren også – begynne med frøposene. Det har jeg heller ikke gjort. Det går med mye tid til å tenke. Tenke på barndommen, tenke på farmor som skal begraves i morgen – og jeg skal bære kisten, fordi hun ville det.

Jeg er glad for at jeg har vært innom henne hver gang jeg har vært hjemme – at jeg har kjøpt blomster til henne mens hun levde og jeg er glad for at vi tok en siste tur før jul “selv om vi egentlig ikke hadde tid”. Man har tid – dersom man vil. Alt kan ikke kontrolleres av en selv – noen ganger må man bare ta tak i den bølgen som kommer og henge på så godt man kan, inntil man igjen er på grunt vann og kan begynne å gå selv.

Nå er det andre ting som er viktigere – Arbeidsrett og frøposer får ligge i fred så lenge!

4 kommentarer:

LarsenFoto sa...

Utrolig bra skrevet! Det er faktisk akkurat slik jeg føler det nå også.. Har planer om alt og ingenting, men når jeg står opp og skal begynne, får jeg ikke gjort det likevel. Jeg har også tatt meg mye tid til å besøke familien, noe man absolutt setter pris på! De kjæreste er ikke her for evig, desverre.

Fin blogg!

Fru.Underberget sa...

Fine ord fra deg!

Hos meg er det litt motsatt, her er det hodet som ikke vil være med på alt jeg ville, skulle og burde... Sliten om dagen og ser veldig fram til våren og nye hagegleder ute:-)

Mange gode tanker til deg og håper begravelsen i morgen blir en fin stund for familie og kjente! Klem

Tovepia sa...

Vemodig og trist når man mister et betydningsfullt mennneske, og bestemødre er det..føler med deg.
Og det er så sant det du skriver, hva betyr mer enn samvær med noen som en er glad i, og som du kan glede.
Håper morgendagen blir litt god også, klem fra meg.

Grethe 'gyldenlakk' sa...

Ærlige ord som du deler. Håper det føles bedre da. Man får jo litt perspektiver på livet ved å tenke litt, noe vi sikkert gjør alt for lite.