Hatets ansikt–men jeg lar meg ikke skremme!

Det er uvirkelig det som har skjedd mot Norge, sosialdemokratiet og det norske samfunnet. Når man er i utlandet når ting skjer hjemme kjenner man hva som betyr noe. Familien og venner er det aller, aller viktigste i verden! Man trenger å være sammen. Jeg tenker på de som er borte og de som har mistet.

Jeg kan ikke tenke meg at gjerningsmannen hadde forutsett det skredet av samhold og kjærlighet som vi ser i Norge i dag  - og ingenting kan være vakrere enn å vise det ved å være sammen og legge ned roser. Det var sterkt å se alle blomsten i Oslo og den bomba regjeringsblokka. Da vi kom til Danmark kjøpte vi aviser og Politiken skrev i sin leder, som de kalte “Hadets ansikt”; “I forbindelse med islamistisk terror skorter det aldrig på opfrodringer til selvransagelse fra hørefløjen. Nu må stærkt indvandrerkritiske debattører og politikere også se sig selv i spejlet og gøre deres for at stoppe de vrangforestillinger, der præger hadets nye ansigter”.  Dette må være det vi kan og skal lære av det som har skjedd. Jeg tenker at når en mann har tatt livet av mellom 70 og 80 mennesker – de fleste av dem ungdommer, så forsøker jeg å forstå hva som har skjedd med denne unge mannen. Hva er det han har opplevd som er så grusomt at han kan ta livet av mennesker – tilsynelatende relativt kaldblodig? Dette er ingen normal reaksjon. Dette er hatets ansikt – det som kan skje når man lar hatet få grobunn og gode vekstforhold. Vi skal ikke tåle hverdagsrasismen. Vi skal ikke  tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Vi skal fortsatt kjempe for det vi tror på og vi skal forme Norge slik vi vil – Stoltenberg sa det; “Vi kan bestemme hvordan Norge skal være”. En katastofe har skjedd og Norge reagerer med å holde hverandre i hendene, legge ned blomster og kongefamilien og statsministeren trer frem som det de er – et fast holdepunkt og gode ledere og gode mennesker. Vi skal ikke bli redde. Vi skal fortsette å mene og å diskutere. Vi skal vise kjærlighetens rette ansikt og møte hatet med det eneste som fungerer og det er å bry seg, vise at vi er medmennesker og hjelpe de som er i nød. Det er min faste forankring og har alltid vært det – nå har jeg fått ny giv til å begynne å jobbe igjen for den gode sak. Hvor det skal bli har jeg ikke bestemt meg for ennå.