Jeg er klar i hodet mitt–men kroppen følger ikke med…

Jeg er klar for å begynne med det meste. Hodet vil – men kroppen følger ikke med. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg har lyst til å gjøre en mengde ting og jeg er klar, men jeg greier ikke! Sykdom legges til helgen og dødsfall legges til ferien. Den ferien hvor jeg skulle hente meg litt inn – men sånn blir det ikke. Det er en påminnelse til meg selv om at livet ikke kan planlegges og kontrolleres. Noen ganger er man på en flow man ikke styrer selv.

Oppgaven i Arbeidsrett, som jeg så kjekt skulle skrive i romjula er naturlig nok uskrevet. Likeledes som pensum er urørt. Jeg hadde tenkt å begynne i kjelleren også – begynne med frøposene. Det har jeg heller ikke gjort. Det går med mye tid til å tenke. Tenke på barndommen, tenke på farmor som skal begraves i morgen – og jeg skal bære kisten, fordi hun ville det. Jeg er glad for at jeg har vært innom henne hver gang jeg har vært hjemme – at jeg har kjøpt blomster til henne mens hun levde og jeg er glad for at vi tok en siste tur før jul “selv om vi egentlig ikke hadde tid”. Man har tid – dersom man vil. Alt kan ikke kontrolleres av en selv – noen ganger må man bare ta tak i den bølgen som kommer og henge på så godt man kan, inntil man igjen er på grunt vann og kan begynne å gå selv. Nå er det andre ting som er viktigere – Arbeidsrett og frøposer får ligge i fred så lenge!