Jeg sa jeg ikke var redd…

… men jeg er redd! Jeg er redd for gærninger med pistol. Jeg er redd rasister, jeg er redd facister, jeg er redd for terrorister. Vi sier at vi ikke skal la oss skremme – men jeg er livredd for at det skal skje noe med min datter! Det kunne like gjerne vært henne – eller meg selv som 17 åring….

Jeg trodde ikke jeg kjente noen og selv om det var sterkt før, så brast boblen da jeg skjønte at jeg allikevel kjente noen. Rosen går til Silje og hennes familie. Jeg gråter for Silje, Randi og Geir. Jeg gråter for alle de mødre og fedre som har mistet sitt barn og søsken som har mistet bror eller søster. Norge er et lite land – og aldri kunne vi tro at noe slikt kunne skje, men nå har det har skjedd. Når det har skjedd i Norge kan det skje hvor som helst. Kamp mot all rasisme – der du jobber der du bor! Slagordet får ny kraft og er en grusom påminnelse om at vi aldri må glemme å kjempe imot de som sprer hat og ondskap. Jeg skal fortsette kampen – men jeg er redd. Mer enn før!